Webcam-onani: Hvorfor jeg ikke liker kameraperspektivet

Kameraperspektivet ødelegger intimiteten i min solo-leketid. Jeg sliter med å kose meg, hele tiden klar over linsen. Likevel fortsetter jeg, og håper på en forbindelse med en seer som setter pris på ekte, ufiltrert nytelse.

Jeg har fundert over det særegne ved yrket mitt den siste tiden, nærmere bestemt vinkelen som webkameraet mitt fanger meg i. Du ser, som utøver, at jeg er godt bevandret i selvfornøyelsens kunst, og dyktig manøvrerer fingrene mine over de fuktige foldene mine. Kameralinsen ser imidlertid ut til å være i en merkelig vinkel, noe som gjør det ganske utfordrende for meg å se refleksjonen min og justere deretter. Det er litt plagsomt, egentlig, siden jeg finner meg selv å fikle med innstillingene bare for å få et glimt av meg selv. Men, slik er livet til en utøver alltid, og setter alltid opp et show, selv når publikum bare er en enkelt pikselert figur i den andre enden. Likevel fortsetter jeg å opptre, fingrene mine danser over den verkende fitta mi, fortapt i rytmen av selvfornøyelse. Og, som jeg er sikker på at du er godt klar over, må showet fortsette, uavhengig av kameraenes pesky vinkel. Så, her er jeg, nok en gang, setter på en forestilling, hånden min beveger seg i en jevn rytme, pusten fanger seg i halsen mens jeg erter meg selv nærmere og nærmere kanten.